Skal barna få kjæledyr?

En god venn av meg fra min tid som elev på videregående skole, vurderer i disse dager å skaffe sin datter en katt (saken kan leses her: http://www.andreasandersen.net/pappabloggen/?p=48#comment-238). Dette fikk meg til å tenke over hvorfor man kjøper dyr. Jeg kom frem til at følgende grunner måtte gjelde:
1) selskap
2) barna lærer seg å ta ansvar
Når det gjelder punkt 1, så er det vel diskutabelt om en katt gir så mye selskap. Den er jo stort sett ute og sprer møkk i naboens blomsterbedd (ja,flere av naboene mine har katt, hvis du lurte), eller den ligger og sover. Det er punkt to som er interessant. Her er mine følelser helt uavhengig av dyr man velger.
De aller fleste tobente som går til innkjøp av noe firbent og som lever i et bofellesskap med mindreårige (altså en familie), har gode intensjoner om at barna skal lufte, mate, vaske, gre, tømme møkk også videre i forhold til det nye dyret en har kjøpt. Men hva skjer når barna ikke tar dette ansvaret? Etter noen runder med kjeft, krangling, nye avtaler og nye eksempler på at barna ikke tar sitt ansvar, så gir foreldrene etter. De innser at dyrene må luftes, mates, vaskes og gres, selv om barna ikke gjør disse jobbene.
Her er det barna lærer noe: de lærer seg ikke empati, men noe mye viktigere: dersom en lar være å gjøre jobben sin, vil foreldrene steppe inn og gjøre det for dem. Denne lærdommen er kanskje til og med mye mer nyttig enn empati og ansvar.