fredag 30. oktober 2009

Skal barna få kjæledyr?

En god venn av meg fra min tid som elev på videregående skole, vurderer i disse dager å skaffe sin datter en katt (saken kan leses her: http://www.andreasandersen.net/pappabloggen/?p=48#comment-238). Dette fikk meg til å tenke over hvorfor man kjøper dyr. Jeg kom frem til at følgende grunner måtte gjelde:
1) selskap
2) barna lærer seg å ta ansvar
Når det gjelder punkt 1, så er det vel diskutabelt om en katt gir så mye selskap. Den er jo stort sett ute og sprer møkk i naboens blomsterbedd (ja,flere av naboene mine har katt, hvis du lurte), eller den ligger og sover. Det er punkt to som er interessant. Her er mine følelser helt uavhengig av dyr man velger.
De aller fleste tobente som går til innkjøp av noe firbent og som lever i et bofellesskap med mindreårige (altså en familie), har gode intensjoner om at barna skal lufte, mate, vaske, gre, tømme møkk også videre i forhold til det nye dyret en har kjøpt. Men hva skjer når barna ikke tar dette ansvaret? Etter noen runder med kjeft, krangling, nye avtaler og nye eksempler på at barna ikke tar sitt ansvar, så gir foreldrene etter. De innser at dyrene må luftes, mates, vaskes og gres, selv om barna ikke gjør disse jobbene.
Her er det barna lærer noe: de lærer seg ikke empati, men noe mye viktigere: dersom en lar være å gjøre jobben sin, vil foreldrene steppe inn og gjøre det for dem. Denne lærdommen er kanskje til og med mye mer nyttig enn empati og ansvar.

2 kommentarer:

Unknown sa...

Hei Ole. Istemmer dine vurderinger hva gjelder barns forutsigbare ansvarsfraskrivelse. Dette er den drivende kraften bak min overgang fra hundeperson til kanskje-katt-person. Jeg hadde nemlig hund da jeg var mindre - og dreit ofte i å følge ham ut, noe han kvitterte ved å drite i å ikke drite på rommet mitt. (Karma-messig så gikk jeg vel litt i minus på det feltet, men bikkja var altså ikke helt uskyldig den heller, så...)

Og som du selv så klart formulerer det: Katten driter solo.

Dessuten vasker den seg selv, den bjeffer ikke når du forsøker å ha deg med dama, og den spiser ikke opp de nye skoene dine.

Til gjengjeld gir den blaffen i deg når du vil ha kos. Men dette trenger ikke være negativt. Dama mi gir ofte blaffen i meg når jeg vil ha kos også, og sånn sett kan man kanskje se på en oppvekst i selskap med katt som en forberedelse til samlivet: Man driter alene og ignorerer hverandre til alle døgnets tider unntatt når det serveres mat.

Diskusjonen går fortsatt livlig heromkring. Det ser riktignok ikke lyst ut for katte-Andersen.

Ole Riksaasen Dahl sa...

Hei, Andreas, jeg ser synspunktene dine og er vel enig i dem. Selv har min kone gått til anskaffelse av kaniner. De bor i boden, så vi ser dem ikke en gang når de spiser. Tidligere hadde vi et marsvin (som jeg ikke fikk love til å gi navnet Darth Vader), dette vesenet var i begge ender av sosialiseringsskalaen på en gang. Sniff bodde på kommoden vår i spisesuten og var sånn sett sammen med oss hele tiden, uansett om det gjaldt bæsjing eller spising. Han holdt seg stort sett ute av syne, uansett hva slags aktivitet den bedrev, så vi så ikke så mye til denne krabaten.

En hamster lever bare i to år og anbefales på det varmeste.